Større muligheter enn noensinne

Jan Harry Johannessen er opprinnelig fra Andøya i Nordland, men kom til Tønsberg for å gå på yrkesskole for drøyt tretti år siden. Han har en muskelsykdom og brukte allerede den gang rullestol.

– Det var ingen skoler som var tilrettelagte for rullestolbrukere på Andøya, derfor flyttet jeg til Vestfold. Jeg bodde på hybel på Linde internatskole og gikk på yrkesskole i Tønsberg, forteller Johannessen.

Rett etter skolen, som 21-åring, begynte Johannessen som tegneassistent ved Statens vegvesens distriktskontor i Vestfold – og siden har han arbeidet der. I dag er Johannessen førstekonsulent og den som kan mest om saksbehandling rundt skilt i region sør av Statens vegvesen, som i tillegg til Vestfold består av Buskerud, Telemark og Agder-fylkene.

Når enkeltpersoner, kommuner, politi eller det internt i vegvesenet søkes om å sette opp skilt, for eksempel hvordan bilister skal finne fram til Torp flyplass, havner søknaden på Johannessens pult. Han utarbeider skiltplaner og vurderer skiltenes plassering i forhold til trafikksikkerhet og eksisterende skilting i området og har myndighet til å vedta plasseringen i fylket.

Assistenten er armer og bein

Selv om Johannessen fikk litt støtte fra kolleger i praktiske ting, var han i mange år stort sett selvhjulpen i arbeidet. Etter hvert som sykdommen gjorde ham fysisk svakere, trengte Johannessen mer hjelp og for 12 år siden fikk han funksjonsassistent.

– I ti år hadde jeg den samme assistenten og stabilitet er godt for meg personlig og jobben. Det blir et tett forhold mellom oss og etter en stund blir ord nesten overflødige i samhandlingen. Nå vikarier Peder Jakobsen som funksjonsassistent; han er armer og bein for meg, sier Johannessen.

Etter hvert som Jakobsen blir bedre kjent med hvor mye hjelp Johannessen trenger, skal han få opplæring i andre arbeidsoppgaver. Men det er Johannessen som bestemmer om andre kan "låne" Jacobsen eller "byttelåne" Jacobsen mot en annen kollega, slik at Jacobsen for eksempel kan dra på befaring langs vegnettet. I dette miljøet legger kolleger godviljen til, de streber etter å være fleksible og dialogen er åpen og direkte.

Full dag

Klokka halv åtte om morgenen møtes Johannessen og Jakobsen på kontoret. Da har Johannessen kjørt hjemmefra i den spesialtilpassede bilen sin. Førersete er erstattet med elektrisk rullestol og Johannessen kommer seg inn og ut av bilen med rullestolheis, og videre inn på jobben og opp i andre etasje. På kontoret løfter assistenten Johannessen fra elektrisk rullestol og over i manuell rullestol og monterer håndfritelefonen på hodet hans. Da er han nesten klar for arbeidsdagen.

– Først tar jeg 10-15 minutter med pustemaskinen. Jeg må av og til ha litt hjelp fordi muskulaturen rundt lungene mine er dårlig, sier Johannessen, som presiserer at han ikke er syk, men har en kronisk sykdom. Galgenhumoren er aldri langt unna. Johannessen fylte nylig 50 år og spøker med at ingen trodde han ville bli så gammel. Men vekten sin vil han ikke ut med.

Etter assistert lunsj og en liten hvil, jobber Johannessen videre med å vurdere skiltplassering, diskutere med de andre fagfolkene på kontoret og snakke med kunder i telefonen. Ved 16-tida flytter assistenten Johannessen tilbake til elrullestolen og hjemturen begynner.