Fikk IA-plass etter hjerneslag

Veien tilbake til lærerjobben var lang, men 13 måneder etter at slaget rammet henne, var hun tilbake i klasserommet i 50 prosent stilling, til og med som kontaktlærer for 1.klassen. Hele perioden var hun i kontakt med både Nav og rektor. 

– Det var vanskelig å vurdere seg selv, og jeg visste ikke hvor hardt det var, sier Berit i dag. – Jeg var veldig sliten, og da kom også tårene lett. I utgangspunktet følte jeg meg frisk, førligheten bedret seg, men var ikke helt på topp. Skriving på tavla og lesing var litt trøblete. Det gikk litt senere med alt jeg gjorde. I tillegg var det ekstra slitsomt å være foreldrekontakt.

Erkjennelsen kom litt etter hvert, og neste skoleår gikk hun ned i 30 prosent stilling. Men det viste seg at skolens støy og høye lyder ble for slitsomt for henne. Samtidig trente hun knallhardt for å bli kvitt lammelsen.

– Jeg ville ikke halte jeg nei, sier hun. Våren 2007 ble Nav koblet inn igjen og Ann Kristin Tørset foreslo at de skulle komme til en permanent ordning i forhold til arbeidssituasjonen til Berit. 

– Det var vanskelig å finne noe jeg hadde lyst til, sier Berit – Jeg hadde tross alt vært lærer siden 1972. Men, Ann Kristin ”overtalte” meg til å prøve noe annet i en tre ukers periode ved helsetunet, som en IA-plass. Jeg hadde ikke spesielt lyst, men da aktivitørjobben kom opp ble det langt mer interessant.

Og slik ble det. Berit startet som aktivitør ved Rindal Helsetun.
– Jeg ble tatt i mot av Maria Stenseng Røen, og dagene gikk raskt. Jeg kjente jeg var mer avslappet her enn i skolen. Jeg hadde ikke det samme ansvaret og fikk god kontakt med de eldre. Da vi kom til sommeren kom vi fram til at det var bedre for meg å være her.

Savner skolen, men ikke jobben

Berit innrømmer at hun fremdeles savner skolen og kontakten med elevene og kollegene. Men hun innså at det ble for tøft å være der, man gir av seg selv på annen måte. Nå trenger hun ikke følge klokken på samme måte, og hun er fri for retting av bøker.

– Sykdommen gjorde at jeg av og til bruker feil ord, det merker jo elevene med en gang, men ikke de eldre, sier hun. Siden oktober har hun vært 70 prosent uføretrygdet, og jobber 30 prosent i fast stilling. – Jeg trives veldig godt, og føler at jeg er med i arbeidslivet igjen. Det er viktig å være i jobb, komme seg ut og tenke på noe annet.

– Ja, så har Berit et veldig godt lag med folk, skyter Maria Stenseng Røen inn. –Hun er kjempenyttig her hos oss, og veldig flink.

– Det ble jo litt av en overgang å begynne å trille rullestol, smiler Berit, men ”nederlaget” ved å slutte i skolen ble mindre enn jeg trodde. Det går tross alt an å gjøre noe annet.