Du er god nok

– Vi stiller opp så godt vi kan, alle vet hva det innebærer å ha for liten bemanning, sier Liv Helgeland og Elsie Asmyhr. Begge har lang fartstid på sykehjemmet og kan ikke unnslå at det er tungt arbeid. Det er menneskene som skaper trivsel og tilhørighet, mener de to.

Ivaretatt og verdsatt

Liv Helgeland var ute av arbeidslivet i over to år på grunn av et fatalt fall som endte med en nerveskade i hånden. Med intens opptrening og aktiv og senere gradert sykmelding, har Helgeland kommet seg tilbake til arbeid. Men ikke på samme avdeling. Helgeland synes hun fikk mye hjelp og støtte av kolleger og ledelsen ved sykehjemmet.

– Det å føle seg ivaretatt og verdsatt i miljøet, var helt avgjørende for meg. Før fallet jobbet jeg i aktiv pleie med mye tungt arbeid. Nå jobber jeg på demensavdelingen. Det er tungt på en annen måte, sier den erfarne hjelpepleieren som har vernepleie som spesialitet.

Elsie Asmyhr er assistent og har også gått fra å arbeide med tung pleie til demensavdelingen. Hun har fått nytt kneledd i det ene beinet og venter på det samme i det andre.

– Jeg er pensjonist, men jobber videre som fast tilkallingsvikar. Det er fordi jeg trives veldig godt med både arbeidet og menneskene her. Vi deler sorger og gleder og det er stor åpenhet mellom oss, sier Asmyhr.

Tilgjengelig leder

Kirsti Monstad er sykepleier og leder ved sykehjemmet.

– Jeg streber etter å være en tilgjengelig leder og har alltid åpen dør. Jeg har et fantastisk personale, de er ansvarsbevisste og utrolig fleksible. De tar i et ekstra tak når noen er syke slik at vi får dekket opp vaktene. Jeg tilrettelegger så langt råd er ved at ansatte for eksempel bytter til fysisk lettere arbeid. En periode hadde vi to ansatte på krykker; da kjøpte vi inn sparkesykler. Tidligere hadde vi bare én oppvaskmaskin til hele huset. For å lette arbeidet har vi fått en maskin på hver avdeling. Vi er en liten og åpen organisasjon og det lett å fange opp problemer og ta tak i dem, mener Monstad.