Hopp til innhold
Nettstedsøk
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd-tasten på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Med tilrettelegger fra Stavne Gård og egen veileder på Valentinlyst sykehjem i Trondheim har mange unge voksne med psykiske lidelser kommet et skritt nærmere vanlig arbeidsliv. Tiltaket tilbyr arbeidspraksis med tett individuell oppfølging i ordinær virksomhet og er en del av Storbysatsingen, et delprosjekt under Vilje Viser Vei i NAV.

Valentinlyst sykehjem i Trondheim kommune har 70 beboere. De fleste beboerne trenger pleie, men det er også en mindre avlastningsenhet og et bofellesskap hvor de eldre klarer mer selv. Her er det meningsfulle og varierte arbeidsoppgaver i et raust og romslig miljø.

Sykehjemmet samarbeider med Stavne Gård, en kommunal tiltaksarrangør for NAV Arbeid og Trondheim kommune.

– I dette samarbeidsprosjektet mellom NAV Arbeid, Valentinlyst sykehjem og oss er deltakerne hovedsakelig unge voksne med psykiske lidelser som trenger bistand for å komme seg ut i lønnet arbeid. Først og fremst er det avklaring som gjøres på sykehjemmet, sier Sverre Aasbak, fagkoordinator ved Stavne Gård.

Ungdommene våre

Sykehjemmet kan ta imot 5-7 personer i arbeidstrening. De blir plassert på hver sin avdeling og får egen veileder som de jobber sammen med. De fleste er mellom 20 og 35 år. Noen har vært innom behandlingsapparatet, noen har attførings- eller rehabiliteringspenger means andre får sosialhjelp. Felles for alle er at de har en psykisk lidelse og at de har søkt hjelp på Stavne Gård gjennom NAV Arbeid. Solveig Dybvik, enhetsleder ved sykehjemmet, omtaler dem som "ungdommene våre".

– Hos oss blir ungdommene integrert på avdelingen. I utgangspunktet er de fleste utrygge. Her er det en ufarlig arena, det er godt arbeidsmiljø, de blir tatt vare på og får omsorg, sier hun.

Selv om de fleste ungdommene er motivert, får de tid og rom til sakte å tilpasse seg miljøet og arbeidet. De kan også trekke seg hvis det blir for tøft. Noen kan gå lenge å observere, så trår de plutselig over en terskel, glemmer angsten og tar del i arbeidet.

– De får bruke sitt eget tempo og vokser med oppgavene. Ungdommene opplever å gjøre noe som er nyttig, de er en del av arbeidslivet og bygger opp selvtilliten sin. De gir av seg selv og sier fra når de er rede til å ta neste steg, forteller Dybvik.

Tett oppfølging

– Det er en balanse mellom å presse for mye og for lite. Det kan bli for trygt, også, sier Heidi Nordnes, tilretteleggeren. Hun har tidligere vært hjelpepleier ved sykehjemmet og er nå tilsatt
i en prosjektstilling ved Stavne Gård. Hun følger tett opp ut fra den enkeltes individuelle behov. I tillegg har hver enkelt en veileder på sykehjemmet som de hele tiden jobber sammen med. Nordnes intervjuer ungdommene før de kommer til Valentinlyst, danner seg et bilde av den enkelte og vurderer hvem som kan passe til å være veilederne deres på sykehjemmet.

– Noen har behov for et raust bestemorsfang for å få omsorg, andre trenger en fast hånd og en som kan håndheve grenser, sier Nordnes.
Hun hjelper til med å finne arbeidsoppgaver til ungdommene og lager arbeidsinstruks sammen ved veilederen. Nordnes følger ungdommen opp hver dag, tar kontakt om vedkommende ikke møter på jobben, finner ut hvorfor og tar tak i problematikken.

– Ungdommene får sterke bånd til både veilederen sin og til meg. Det kan være vanskelig å skille lag når ungdommene skal videre, sier Nordnes.

Tilrettelegger – en nøkkelperson

Dybvik mener tilretteleggerens kunnskap om Valentinlyst sykehjem er en åpenbar suksessfaktor. – En forutsetning for å bli med i prosjektet var at vi kunne bruke en av våre egne som tilrettelegger. Heidi var verneombud hos oss og er en person som alle ansatte har tillit til. Selv om hun formelt er ansatt ved Stavne nå, vet vi at hun vil sykehjemmets beste. Hun kjenner rutiner og arbeidsoppgaver, hun kjenner de ansatte godt, deres styrker og svakheter i jobben og kan vurdere hvem som egner seg som veiledere på avdelingene. Veilederne er også avhengig av oppfølging for å takle små og store problemer som kan oppstå i samspillet med ungdommen gjennom arbeidsdagen.
Noen få av ungdommene har individuell plan og flere har ansvarsgruppe. Flere har et støttesystem rundt seg som følger opp problemer på andre livsområder, problemer som Nordnes ofte avdekker og melder inn. En ungdom som ikke klarer husleien sin og mister boligen, kommer seg ikke på jobben.

Tar samfunnsansvar

De fleste ungdommene har funnet seg til rette på sykehjemmet. De kan være ti måneder i prosjektet og eventuelt søke om ti måneder til. Noen har fått ordinær jobb etterpå, andre går videre til mer åpne tiltak som for eksempel Arbeid med bistand eller begynner på utdanning gjennom AMO-kurs. Enkelte går til lavterskeltilbud med forskjellige aktiviteter som snekring, søm osv. og noen er syke og trenger medisinsk rehabilitering. Ingen mister tilbudet før Stavne og NAV har lagt opp en vei videre.
 
– Vi har hatt ungdommer på praksisplass etter avklaringen hos oss. Det er uproblematisk så lenge jeg vet at de får den bistanden de har behov for i hjelpeapparatet. Dessuten er jo Trondheim kommune en IA-virksomhet, vi har alle et felles ansvar for at de som bor i kommunen blir tatt vare på. På sykehjemmet streber vi hele tiden etter å skape en inkluderende mentalitet, uansett hvor aparte ungdommene måtte være ved første øyekast. Det er motiverende for oss å se at det nytter og at ungdommen utvikler seg. Denne erfaringen tar de med seg videre i livet, det er verdifullt. For oss er ungdommene også en ressurs i hverdagen, noen mer enn andre, selvsagt. Vi gir mye, men får også mye igjen, særlig om vi ikke har for store forventninger.
 
Dybvik mener at prosjektet har satt sitt preg på arbeidsmiljøet. Det er mer åpenhet blant de ansatte, det er ikke så farlig å snakke om problemene sine eller at man har problemer med egne ungdommer.

To veiledere om rollen

Olaug Lillevik er hjelpepleier ved sykehjemmet og har vært veileder flere ganger. Hun synes det er en spennende og arbeidskrevende oppgave. – Det gjelder å være bevisst på å bygge opp ungdommen, gi arbeidsoppgaver som passer, gi tilbakemeldinger, være konstruktiv og gi ros. Det er viktig å legge til rette for faste oppgaver som etter hvert kan utføres selvstendig og utvide oppgavene ut fra det som fungerer bra. Det varierer hvor raskt ungdommen blir en ressurs i arbeidet, sier hun.

Solbjørg Nilsen er vernepleier og veileder. – Gjennom å veilede andre blir man mer bevisst på hvordan man løser oppgavene. Vi reflekter mer og lærer mye selv også, sier hun.
Veilederen har også en jobb å gjøre i forhold til de andre ansatte på avdelingen. For at teamarbeidet skal fungere må alle være positivt innstilt på å ta imot ungdommen.

En ungdom forteller

Lene (24 år) har vært ved Valentinlyst tre dager i uken i 20 måneder. Hun trives godt og sørger over å måtte slutte.

– Jeg trivdes fra første dag, jeg smører mat, hjelper beboerne på toalettet og tar i der det trengs. Jeg klarer ikke å delta i pleien og er usikker på hva jeg skal gjøre videre, sier hun.
Før Lene kom til Valentinlyst var hun langt nede, hadde falt ut av skolen, var rastløs og urolig.
 
– Jeg ble utredet og fikk ADHD diagnose etter jeg ble voksen, nå tar jeg medisiner og er blitt en annen person. Før holdt jeg aldri ut med noe i mer enn ett halvt år. Her på Valentinlyst har jeg varierte oppgaver og mye plass å bevege meg på. Jeg møter forståelse, jeg føler jeg mestrer ting og får positive tilbakemeldinger. Det er helt nytt for meg! Og veldig bra for selvtilliten min.
Lene har problemer med å komme opp om morgenen og har lett for å komme for seint på jobben, selv med avtale om å komme klokka ti.


– Det er lett å dra dyna over hodet og droppe ut, men Heidi ringer meg og forklarer for avdelingen hvorfor jeg kommer for seint. Hun er en støttespiller i små og store saker.
Det er viktig for Lene å komme videre. Hun ønsker å arbeide i helsekostbutikk og det skal hun få hjelp til gjennom Arbeid med bistand.

Motivasjon og interesse

Kjersti Wæhre er prosjektleder for Storbysatsingen i Trondheim og koordinerer NAVs satsing på psykisk helse i Sør-Trøndelag. Hun mener at arbeidspraksis med tett oppfølging og avklaring i ordinær virksomhet har vært svært vellykket. En av suksessfaktorene er at deltakerne er motivert og har interesse for det arbeidet de skal gjøre. Det er ikke alltid like lett å få til i en skjermet bedrift.
 
– En helt annen arbeidsevne kommer fram når man fokuserer på interesse og motivasjon og terskelen for å komme ut i en ordinær jobb blir mindre, sier hun. Dessuten vil det å være på en ordinær arbeidsplass gjøre at ungdommene blir mindre stigmatisert, sier hun.
Tidligere har NAV jobbet veldig "stykkevis og delt" og fokusert på enkelttiltak når de skal hjelpe folk videre mot det ordinære arbeidslivet.
 
– I Storbysatsingen legger vi ikke vekt på hva slags tiltak ungdommen er i. Vi forsøker heller å bistå med det de har behov for til en hver tid uavhengig av tiltak. Vi strekker oss langt for at overgangene mellom tiltakene skal bli så smidige som mulig, og at deltakerne skal kunne fokusere på sin vei ut i arbeidslivet uten å bry seg om hvor de er i NAV-systemet. Vi får det ikke alltid til, men jobber hele tiden med å bli bedre, sier hun.

Vilje Viser Vei er NAVs satsing på arbeid og psykisk helse der målet er å hjelpe arbeidssøkere med psykiske lidelser til å komme i arbeid eller annen aktivitet.

Satsingen finansieres over Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999-2008), og er organisert i 3 delprosjekter: Kompetanseheving og Nettverksbygging, Jobbmestrende oppfølging og Storbysatsingen.
 
Storbysatsingen omfatter nå Stavanger, Oslo, Bergen, Trondheim, Kristiansand og Bodø. Ved årsskiftet 2006/07 var 555 personer registrert i tiltak i regi av Storbysatsingen. I 2007 satses det på å spre erfaringene fra Storbysatsingen til resten av landet og i løpet av 2007/2008 etableres det spesielt tilrettelagte tilbud for målgruppen i alle fylker. Les mer om Vilje Viser Vei på www.nav.no .