Han stiftet bekjentskap med angsten allerede som tiåring. Først som tjueåring snakket han med noen om det han slet med. I dag er han i full jobb og synes livet er bra. Vi møtes på en kafé, det tar ikke lange stunda før Jan Helge Kristiansen prater i vei som om han skulle ha kjent meg bestandig. Totalt fryktløs? Nei, angsten er ikke borte, den hilser han på hver dag, men han takler den. Han er også i full jobb – det hadde han aldri trodd skulle skje.
Barndommen i Tromsø bar preg av få venner, og dager hvor han ikke gikk ut – frykten var der. Takket være gode karakterer fikk han mulighet til å ta utdanning som naturforvalter i Steinkjer. – Men jeg har aldri praktisert faget, sier Jan Helge og tenner en sigarett. Det var lite jobber innen yrket på den tida. Angsten kom også i bølger i perioder, og jeg var ofte sykemeldt fra de jobbene jeg hadde. Fortsatt fortalte jeg ingen om at jeg hadde angst. Det var tabu. Først i starten av 20 årene oppsøkte jeg hjelp. Da hadde jeg flyttet til Trondheim. Her ble jeg etter hvert sykemeldt i ett år, med oppfølging og rehabilitering. Jeg ønsket jo å komme meg ut i jobb. Men det var ikke enkelt.

Trygge omgivelser

Av andre fikk Jan Helge tips om KIM-senteret i Trondheim. Et senter som gir folk med psykiske problemer arbeidstrening i eget tempo.
– Her ble jeg tatt godt i mot, og opplevde å få trygge omgivelser i forhold til jobbsituasjonen. Jeg visste jo at de andre som jobbet her også slet med angst. Vi snakket ikke så mye om problemene våre, men alle aksepterte vi hverandres situasjon. Frykten for at andre skulle få vite om hva jeg slet med ble mindre og mindre. Etter hvert ble den helt borte. I starten jobbet Jan Helge i eget tempo, ble det for mye, reduserte de på timene. – Men jeg måtte selvsagt gi noe selv også, jeg måtte møte opp. Det verste var faktisk å ha kontakt med kundene, i tillegg til var det forferdelig å gå til og fra jobb. Du kan tro jeg gjennomgikk mange angstfaser i løpet av en dag.
I dag ser han at jobbtreningen han fikk via KIM-senteret var veldig viktig for at han kom seg ut av angstterroren:
– De viktigste faktorene var at jeg fikk aksept for min situasjon. De trygge rammene ga meg mot til å snakke om det. Dermed forsvant skammen som var forbundet med det. I tillegg fikk jeg hele tiden respons og bekreftelser på at jobben jeg gjorde var bra nok. Jeg var i stand til å gjøre en jobb.

Veien videre

Etter et års tid var Jan Helge klar for å gå noen skritt videre. – Jeg ønsket å prøve meg ut i det vanlige arbeidslivet. Det ordnet han like godt selv. Gjennom bekjente fikk han innpass på et hotell. – Jeg hadde en venninne som spurte om jeg ikke ville være med. De trengte folk sa hun. Alle mulige slags folk.
Den første dagen Jan Helge var der jobbet han tre timer med å re senger sammen med venninnen. – Jeg var et nervevrak etterpå, forteller han. – Jeg måtte jo banke på fremmede dører, og tenkt om det var noen der. Angstalarmen slo inn hele tiden. Likevel dro han tilbake dagen etter, og det gikk bedre allerede da.
Husøkonomen ved hotellet, Ellinor Thorsø, visste hva han slet med, og hun snakket åpent med Jan Helge om problemene hans. De ble enige om at hvis han var i dårlig form og ikke klarte å komme enkelte dager, så måtte han ringe og si fra. Jobben han gjorde ble tilrettelagt slik at han kunne øke mengden sakte, men sikkert. – Jeg tok et skritt om gangen, og opplevde også her at jeg ble verdsatt for jobben jeg gjorde. Det ga meg tro på at jeg var flink. Etter hvert gikk jeg på jobb selv om angsten var der om morgenen. Jeg tenkte at de ikke kunne klare seg uten meg.

Tillitsvalgt

Arbeidstida på Scandic Solsiden har økt hele tiden, og i dag jobber han 100 prosent. – Jeg er helt trygg på jobben jeg gjør. Jeg har fått selvtillit og tro på egne ressurser. I dag jobber han som husøkonomens høyre hånd med alt det innebærer. I vår ble han tillitsvalgt for de ansatte, og det er en anerkjennelse han er stolt over. – Jeg har også vært bevisst på å være åpen med kollegaene mine fra dag én.
Jan Helge deler gjerne sine erfaringer med andre som strever med å jobbe.
– Skal jeg oppsummere det som har hjulpet meg så er toleranse og åpenhet to viktige ord. Det er viktig å bli akseptert for den du er, og ikke føle at man er mindreverdig i forhold til andre. Mange som sliter med angst føler at de ikke er verdt noen ting som helst. Det må også være rom for å snakke om dette på arbeidsplassen. En tredje ting som Jan Helge legger vekt på er støtten fra kollegene. – At de lytter og aksepterer meg gir styrke og selvtillit. Men det viktigste av alt er det at arbeidsgiver legger til rette for arbeidssituasjonen. Det er viktig å ta det gradvis og begynne i det små. Jobb heller 2 timer daglig enn 6 timer en dag i uka. Så kan man øke på etter hvert som man mestrer dette.

Jan Helge Kristiansen trekker skyggelua ned i panna. Kaffekoppen er tom, historien er fortalt. Det har han gjort noen ganger nå. Det hjelper på å slåss mot angsten det også. For sin åpenhet omkring sin angst har Jan Helga vært både på TV og hos kronprinsparet på gjestebud.
– Jeg har fremdeles angst, men nå vet jeg at jeg ikke bukker under om jeg beveger meg utenfor soveromsdøra i disse periodene. Den slår meg ikke ut lenger – den bare hilser på.