Etter mange år i barnehage begynte Gunn Ruud å merke at hun var sliten. Hun fikk problemer med tunge løft og mye støy og ble sykmeldt i perioder.
– Til slutt var det lederen min som tok affære og mente jeg burde prøve annet arbeid i kommunen. Saken min kom opp i Attføringsutvalget og med midler fra Jobbanken fikk jeg prøve meg i arkivet i kommuneadministrasjon. Det gikk veldig bra, jeg lærte meg data og trives veldig godt. Halv dag på jobb var nok til å begynne med, nå jobber jeg 90 prosent og har fått fast jobb i arkivet.
Ruud roser lederen i barnehagen som forsto situasjonen hennes og støttet henne hele veien i å bytte jobb. – Hun visste hva hun skulle gjøre fordi hun kjente systemet godt. Å få muligheten til å bytte arbeid har vært supert for meg, hvis ikke hadde jeg sannsynligvis vært uføretrygdet i dag, sier Ruud.

Ny start for læreren

Torhild Lindland hadde jobbet 33 år i grunnskolen da det begynte å lugge.
– Jeg var sliten av skolen, følte at jeg kom til kort som lærer. Jeg strakk meg og strakk meg, men syntes ikke undervisningen ble god nok likevel. Det var tungt å komme gjennom ukene, forteller Torhild Lindland.
En dag ba rektor Lindland om å stikke innom kontoret. Han skisserte muligheter for å bytte arbeidsoppgaver og ba henne tenke over situasjonen sin.
– Jeg tenkte lenge og kom til at jeg gjerne ville ha noe nytt, men som likevel var kjent. Jeg valgte å bli hjemmehjelper i 75 prosent stilling og undervise i voksenopplæringen i den resterende 25 prosenten. Det er godt å undervise voksne elever i en liten gruppe. Fokus er mer på undervisning, mindre på planer og møter. Det hele er mer overkommelig. I hjemmetjenesten møter jeg brukere med ulike behov, og jeg føler meg verdsatt og nyttig. Jobbene utfyller hverandre; på sikt blir kanskje prosenten 50-50 i de to jobbene, sier Lindland.

Avgjørende med støtte

Lindland framhever støtten fra rektor som helt avgjørende for å komme videre.
– At han gikk fram så skånsomt og lot meg få velge. Jeg hadde ikke vært sykmeldt én dag og var redd for å bli parkert i arbeidslivet. Støtten fra nære kolleger har også vært uvurderlig. Jeg tror at folk bør være mer oppriktig overfor seg selv, kjenne etter hva som er godt for en og ikke la det gå for langt før en sier stopp og tar en pust i bakken. Det er gull verd med ledere som ser de ansatte, som kjenner systemet og mulighetene – og som kan bidra med løsninger når det røyner på, mener Lindland.